Foretrekker du å lytte?
Trykk her for å spille den av i Substack-appen
Jeg har alltid vært tiltrukket av naturen. Fra jeg var liten, gikk jeg rundt på jorder og i skoger, klatret i trær og la merke til de små detaljene – barkens tekstur, hvordan lyset spilte over bladene, og insektenes langsomme bevegelser. Å vokse opp i BC, Manitoba og Ontario ga meg førsteplass til så mange forskjellige landskap, og hvert av dem satte sitt eget unike preg på meg.
Jeg husker fortsatt en familietur til BC da jeg var barn. Jeg ble helt overveldet av fjellenes enorme størrelse. Selv nå klarer jeg ikke helt å begripe hvor massive de er. Den turen ble værende hos meg – følelsen av å stå under noe så stort og kjenne avstanden strekke seg ut foran meg. Det var ydmykende, og det tente noe i meg.
Hjemme igjen på prærien i Manitoba kunne landskapet knapt ha vært mer annerledes. Flatheten i landskapet var like imponerende som fjellene, på sin egen måte. Præriehimmelen var alltid i bevegelse, med skyer som skiftet og strakte seg, uværsfronter som rullet inn og ut, og lys og skygge som spilte over jordene. Jeg kunne tilbringe hele dager ute, bare med å se på hvordan himmelen forandret seg. Det var noe ved den konstante bevegelsen over hodet som føltes både fredelig og spennende.
I Ontario var det trærnes skiftende høstfarger som fanget blikket mitt. De røde, gylne og oransje fargene føltes som naturens egne penselstrøk, slynget utover landskapet. De steinete utvekstene, slipt av isbreer for lenge siden, ga landskapet en følelse av historie – tause påminnelser om fortiden. I sommermånedene klatret jeg i trær og utforsket hver eneste del av omgivelsene mine. Jeg kunne fortape meg i teksturene i verden rundt meg, studere barken på et tre, måten lyset traff et blad på, eller hvordan vinden førte skyene over himmelen. Jeg har alltid vært tiltrukket av disse små tingene. De kan virke ubetydelige for noen, men for meg har de alltid føltes viktige.
Selv om jeg tegnet mye da jeg vokste opp – små blyanttegninger i skolenotatbøker eller raske studier i skissebøker – begynte jeg ikke å male med en gang. Det var ikke før en jul, da foreldrene mine ga meg et malesett, at jeg prøvde det. Jeg husker at jeg arbeidet på noen få flate lerreter den gangen, men det varte ikke. Livet gikk videre, og det var ikke før i midten eller slutten av tjueårene at jeg kjente dragningen tilbake til malingen.
I trettiårene tok jeg en beslutning. Jeg satte av tid til å male, selv om det ikke alltid var lett å finne den. Målet var å male fire til seks timer om dagen, sju dager i uken hvis jeg kunne, selv om livet alltid la beslag på noen dager her og der. Malingen ble mer enn bare et kreativt utløp – den ble en måte å bearbeide tankene mine, jobbe meg gjennom utfordringer og finne fokus på. Den ga meg et sted der jeg kunne senke tempoet og konsentrere meg om én ting av gangen, særlig i en verden som hele tiden krever oppmerksomheten vår fra en million forskjellige retninger.
Når jeg maler nå, henter jeg inspirasjon fra alle disse tidlige opplevelsene. Fjellene i BC, prærien i Manitoba, Ontarios rike høstfarger, insektene jeg pleide å se krype langs trestammer, skyene som beveger seg over himmelen – alt finnes der, lagt lag på lag inn i arbeidene. Stilen min har utviklet seg gjennom årene, med en forkjærlighet for sterke, livlige farger og uttrykksfulle penselstrøk. Jeg har alltid vært inspirert av kunstnere som Lawren Harris, for hans dramatiske kontraster mellom lys og skygge, og van Gogh, for hans fryktløse penselstrøk og dype tilknytning til naturen. Men med tiden har jeg funnet min egen måte å se og uttrykke ting på, min egen stemme som kunstner.
For meg handler maling ikke bare om å skape noe som er fint å se på. Det handler om å skape et rom for ettertanke, for å senke tempoet og for å knytte seg til verden rundt oss. Det handler om å fange disse flyktige øyeblikkene – hvordan lyset endrer seg over et landskap, hvordan fargene fyller en himmel, eller hvordan et stille sted får deg til å føle. Det handler om å ta øyeblikk som ellers kanskje ville passert ubemerket, og gi dem en plass på lerretet der de kan sees og føles.
Når jeg ser tilbake, kan jeg se hvor mye disse tidlige dagene formet meg, ikke bare som kunstner, men også som menneske. De lærte meg å være oppmerksom, å sette pris på de små detaljene og å se skjønnheten i hverdagen. Og når jeg ser fremover, vet jeg at jeg kommer til å fortsette å møte opp i atelieret, med penselen i hånden, og bringe disse minnene og erfaringene til live på lerretet.
Hvert maleri jeg skaper, er en mulighet til å dele litt av denne reisen, et glimt inn i verdenen som har inspirert meg så lenge jeg kan huske. 🎨
~Jeff 
