Foretrekker du å lytte?
Trykk her for å spille den av i Substack-appen
På slutten av hver maleøkt tar jeg en pause. Jeg går et skritt tilbake, ikke bare for å sjekke proporsjonene eller komposisjonen, men for å kjenne etter hva verket sier tilbake til meg. De fleste dager går jeg stille gjennom det som fortsatt trenger oppmerksomheten min. Kanskje balansen er litt skjev, eller en farge må dempes, gjøres dypere eller hentes frem. Noen ganger er det bare en følelse av at noe i maleriet ikke helt har falt på plass. Jeg gjør dette hver dag, helt til listen over endringer begynner å krympe. På et visst tidspunkt innser jeg at justeringene jeg gjør, egentlig ikke forbedrer noe. De holder bare penselen i bevegelse.
Da vet jeg at jeg nærmer meg.
#286 – Værbitt, men ubrutt, originalverk av Jeff Dillon
Jeg pleier ikke å gi et maleri navn før helt til slutt. Hvis jeg gjør det for tidlig, føles det som om jeg tvinger en avslutning på noe som fortsatt er under utvikling. Gjennom prosessen er jeg ofte kritisk til det jeg har gjort, ikke for å rive det ned, men for å være ærlig med meg selv. Den innstillingen hjelper meg å fortsette å lære. Hvert maleri lærer meg noe, selv om det ikke blir slik jeg først hadde forestilt meg. Det er noe av det som får meg til å vende tilbake hver dag.
Noen malere snakker om risikoen ved å overarbeide et verk, men det har ikke vært min erfaring. Det har vært mange ganger jeg trodde et maleri var ferdig, men fortsatte likevel. De ekstra timene eller dagene brakte ofte frem noe uventet, noen ganger til og med favorittdelen min. Jeg er nesten alltid glad for at jeg ikke stoppet for tidlig.
Tidligere i karrieren arbeidet jeg raskere. Jeg var ivrig etter å gjøre et verk ferdig og gå videre til neste idé. Det var alltid noe nytt jeg ønsket å utforske, og jeg kjente hele tiden på trangen til å fortsette å skape. Nå bruker jeg mer tid på hvert maleri. Jeg minner meg selv på at jeg har et helt liv til å male. Arbeidene har blitt mer komplekse, og formatet er ofte større. Jeg fullfører kanskje ikke like mange i løpet av et år. Det betyr ikke at jeg brydde meg mindre om de tidligere verkene. Jeg har ganske enkelt lært mer med tiden og utviklet en større tålmodighet. Maleriene jeg fullfører nå, gjenspeiler denne utviklingen.
Noen ganger kommer jeg til et punkt der ideene jeg arbeider med begynner å vokse seg større enn det maleriet kan romme. Selv om det fortsatt er mer jeg kunne lagt til eller finpusset, vet jeg at det er på tide å gå videre. Det handler ikke om å gi opp, men om å innse at det neste maleriet kanskje er stedet der jeg kan utforske disse større ideene. Noen verk kunne vært drevet lenger, men jeg velger å ta med meg fremdriften og lærdommen videre. Alt trenger ikke å bli avklart på ett enkelt lerret.
Jeg begynner vanligvis med det fjerneste punktet i synsfeltet og bygger opp bakgrunnen før jeg beveger meg inn i forgrunnen. Når fargene og formene begynner å henge sammen, finner maleriet rytmen sin. Noen verk kommer mer jevnt sammen enn andre og flyter naturlig fra én fase til den neste. Likevel forholder jeg meg kritisk gjennom hele prosessen. Dette jevne presset hjelper meg med å holde fokus og fortsette å forbedre meg. Det er ganske enkelt slik jeg arbeider.
Enkelte malerier har utfordret meg på en måte som gjør at det å skille seg fra dem føles mindre som å gi slipp på verket, og mer som å tre tilbake fra noe jeg har arbeidet hardt for å overvinne. Det handler ikke om eierskap. Det handler om det jeg gikk gjennom for å fullføre dem. De rommer erfaringen av kamp og gjennombrudd, og noen ganger er det vanskelig å gi slipp på det. Men jeg minner meg selv på å fortsette å male. Det er den eneste måten å fortsette å vokse på.
Jeg jakter ikke på perfeksjon, og jeg prøver ikke å male verden nøyaktig slik den ser ut. Det jeg søker, er en følelse – liv uttrykt gjennom bevegelse, lys og farge. På avstand ønsker jeg at maleriet skal føles forankret og troverdig. Men når du kommer nærmere, gir bildet etter for gestikk, tekstur og abstraksjon. Det er slik jeg ser verden. Et tre langt borte er én enkelt form, men på nært hold blir det til lag av bark, skygge og detaljer. Illusjonen avhenger av kontrast, og av at man stoler på at betrakteren bringer sin egen oppfatning inn i opplevelsen.
Selv etter at jeg har gjort et maleri ferdig, tar det ofte tid før jeg kan se det klart. Noen ganger går det uker eller måneder før jeg forstår hva verket egentlig rommer. Når jeg står for nær arbeidet, fokuserer jeg på det som kunne vært bedre, snarere enn på det som fungerer.
Når noen ser på et ferdig maleri av meg, ønsker jeg at det skal føles levende, ikke bare gjennom bevegelsen over lerretet, men også gjennom følelsen av at tiden hele tiden er i endring. Jeg ønsker at det skal fremkalle følelsen av at det fantes en verden før oss, og at det vil finnes en etter oss. Det kanadiske landskapet er alltid i endring. Selv når det ser stille ut, finnes det bevegelse på himmelen, i vannet og i jorden. Jeg håper betrakterens blikk fortsetter å utforske, dratt mot noe de ikke så første gang.
Når jeg har signert et maleri, er det ferdig. Jeg går aldri tilbake for å retusjere eller male over det. Det er den endelige avgjørelsen. Godt eller dårlig – jeg tar med meg det jeg har lært og begynner på noe nytt. Noen ganger endrer jeg motivet fullstendig for å få en forandring. Andre ganger holder jeg meg til et tema fordi jeg føler at det er mer å si.
Uansett fortsetter jeg. Det er rytmen jeg stoler på.
~Jeff
