Foretrekker du å lytte?
Trykk her for å spille den av i Substack-appen
Én ting jeg alltid har lagt merke til ved naturen, er at ingenting står stille særlig lenge. Trær beveger seg i vinden. Lyset flytter seg over steinene. Vannet former seg selv på nytt fra sekund til sekund. Enten jeg står ved en strand eller går gjennom skogen, fortsetter blikket mitt å bevege seg. Denne konstante bevegelsen følger jeg med på, og det er den jeg prøver å ta med inn i maleriene mine.
#291 – «Everlasting Bond», 24” x 24″, originalmaleri av Jeff Dillon
I atelieret bygger jeg hver komposisjon slik at blikket fortsetter å vandre. Formene leder inn i hverandre. Kantene buer. Fargene beveger seg over lerretet på en måte som etterligner hvordan ting utfolder seg i naturen. Jeg bruker tid på å justere oppsettet til det oppstår en rytme. Noe som føles balansert, men levende. Det handler ikke om å skape en perfekt scene. Det handler om å skape flyt. Det er da maleriet begynner å få sitt eget liv. Når jeg merker det, finner jeg fokuset mitt og fortsetter med større klarhet. Støyen forsvinner. Jeg maler stille i timer, dager eller uker, noen ganger uten å innse hvor mye tid som har gått.
Jeg maler ikke ut fra bestemte minner. Det jeg søker, er den typen fokus jeg får når jeg er ute og fullt til stede. Det er den rolige bevisstheten man kjenner når man senker farten og begynner å legge merke til hvordan alt henger sammen. Denne forbindelsen, måten lys, landskap og bevegelse henger sammen på, er det jeg prøver å bringe inn i arbeidet. Det handler mindre om motivet og mer om energien som beveger seg mellom delene.
De fleste malerier kommer til et stadium der ingenting føles som om det fungerer. Formene virker feil, fargene konkurrerer i stedet for å utfylle hverandre, og helheten begynner å føles urolig. Jeg fortsetter å justere linjene, flytte på balansen og legge lag på lag til komposisjonen begynner å falle på plass. Denne mellomfasen er alltid den mest usikre. Det er der tvilen sniker seg inn, og det kan være frustrerende. Men jeg har lært å ikke stoppe der. Jeg fullfører hvert verk jeg begynner på, selv når jeg er usikker på hvor det er på vei. I nesten alle tilfeller dukker følelsen av fullførelse ikke opp før på slutten. Det er da jeg endelig kan se hva maleriet har arbeidet mot hele tiden.
#279 – «Weathering Life’s Storms», 20″ x 40″, originalmaleri av Jeff Dillon
Da jeg begynte å male, brukte jeg svarte linjer til å definere alt. Det hjalp meg med å forstå struktur og rom. Det var en måte å bryte ting ned på og bygge dem opp igjen. Med tiden endret dette seg. Nå går linjearbeidet inn i maleriet eller trer helt tilbake, avhengig av hva verket trenger. Noen ganger er linjene sterke og bevisste. Andre ganger forsvinner de fullstendig og erstattes av endringer i valør eller tekstur. Jeg lar maleriet styre den avgjørelsen.
Siden jeg gikk over til å male på fulltid for tre år siden, har jeg hatt rom til å arbeide med mer lagdelte og gjennomtenkte verk. Tempoet har ikke økt, men dybden har gjort det. Jeg arbeider på større lerreter, bygger mer komplekse komposisjoner og bruker mer tid på å utvikle hver idé. Tiden i atelieret har formet måten stilen min har utviklet seg på. Det handler ikke om å produsere mer, men om å møte hvert verk med større fokus og bevissthet. Jeg lar arbeidet utfolde seg i sitt eget tempo, og dette rommet har gjort maleriene sterkere.
Når folk står foran arbeidene mine, håper jeg de kjenner den samme rolige konsentrasjonen som jeg får av å være i naturen. Jeg vil at de skal merke bevegelsen, forbindelsen mellom alle elementene. Det handler ikke bare om trær, steiner og himmel. Det handler om hvordan alt henger sammen, hvordan delene lener seg mot hverandre og beveger seg som én. Det er den delen jeg bryr meg mest om. Når en betrakter forteller meg at de føler at de har vært der, selv om de ikke har det, vet jeg at maleriet har gjort jobben sin.
Det finnes ingen fast vei når jeg maler. Det som begynner som en klar idé, kan endre seg halvveis. Noen avgjørelser føles riktige med én gang. Andre tar tid. Jeg bearbeider en del om og om igjen til den passer ordentlig inn i komposisjonen. Denne frem-og-tilbake-bevegelsen er en del av prosessen. Arbeidet endrer seg mens jeg holder på, og jeg tilpasser meg det. Jeg har lært å ikke forvente at det skal utfolder seg i en rett linje.
#196 – «Grounding», 30″ x 60″, originalmaleri av Jeff Dillon
Hvert maleri byr på sitt eget sett med problemer som må løses. Hvordan henger formene sammen? Fungerer bevegelsen? Holder energien seg over hele lerretet? Dette er spørsmålene jeg ofte stiller meg, gjerne langt ute i prosessen. Å fullføre et verk betyr ikke at alt er bundet sammen på en ryddig måte. Det betyr bare at jeg har drevet det så langt som det kan komme.
Prosessen med å finne ut av ting, forme arbeidet, reagere på det og se hvor det leder, er det som holder jobben interessant. Jeg maler ikke for å gjenta noe jeg allerede har gjort. Jeg maler for å finne ut hva som er mulig innenfor hver nye komposisjon.
~Jeff
